Staten styrer Statoil

Førsteamanuensis dr. juris Beate Sjåfjell, Det juridiske fakultet i Oslo og styreleder i Concerned Scientists Norway

Staten kan styre Statoil, men Regjeringen påstår at Staten ikke kan og ikke vil. Sannheten er at Staten både kan og vil styre, men ikke i åpenhet. Vi ser resultatet: Profitt foran miljø, kortsiktig tjæresandsgevinst foran langsiktig ren energi-satsing. Regjeringen ønsker ingen offentlig debatt om hvordan Statoil styres. Derfor villeder den Stortinget.

Olje- og energidepartementet forvalter majoriteten av aksjene i Statoil på vegne av det norske folk. Med Stoltenbergs støtte, har Olje- og energiminister Riis Johansen ført Stortinget bak lyset. Riis Johansen har skriftlig påstått at det følger av loven at majoriteten på Statoils generalforsamling ikke kan instruere styret. Det er en skam at en slik statsråd får fortsette.

Dette er selskapsrettslig barnelærdom: Generalforsamlingen er selskapets øverste organ. Generalforsamlingen kan gi rettslig bindende pålegg til styret om selskapets generelle strategi og i enkeltsaker. Allmennaksjeloven verken tillater eller forbyr uformelle møter mellom aksjonær og selskapet. Det er vanlig praksis med slike møter, og retningslinjene for god selskapsstyring anbefaler dialog mellom aksjonær og selskap i tillegg til kommunikasjonen som skjer på generalforsamlingen.  Når majoritetsaksjonæren kun bruker slike møter til å styre Statoil, styrer den Statoil i det skjulte.

Det finnes grenser for hvor langt generalforsamlingen kan gå: Den skal ikke instruere styret så hyppig i enkeltsaker at den overtar styrets rolle. Vi er ikke i nærheten av denne grensen. Statoils generalforsamling kan trygt instruere styret i en enkeltsak av stor strategisk betydning som tjæresandsprosjektet. At styret da nok ville gå av, illustrerer at styret har vært vant til en passiv majoritetsaksjonær.

Når Staten som majoritetsaksjonær er passiv, er Norges største selskap og et av de større oljeselskapene i verden offisielt uten aksjonærstyring.  Stoltenberg er fornøyd med dette. Etter at hans statsråd var blitt presset fra skanse til skanse etter tåkeleggingen om at Staten ikke kan styre Statoil, gikk Stoltenberg ut og sa at han ikke vil styre Statoil.

Dette liker styret i Statoil. Styret gjorde det klart i vår at de ville ha seg frabedt innblanding fra generalforsamlingen: Det var ikke i ”samsvar med vanlig praksis”. Det er ingenting i Statoils vedtekter eller i Statoils egen erklæring om eierstyring og selskapsledelse som tilsier at ikke generalforsamlingen skulle ta stilling til et strategisk viktig prosjekt. På generalforsamlingen måtte derfor styret beklage ordbruken. Skaden var skjedd – Riis Johansen, Stoltenberg og Statoils eget styre hadde til sammen greid å forhindre debatten som både stortingsrepresentanter og minoritetsaksjonærer ønsket.

Statoil har kunnet fortsette å styre seg selv, og Regjeringen har kunnet fortsette å late som om det ikke er motstrid mellom den offisielt erklærte miljø- og klimapolitikken og Statens handlemåte som majoritetsaksjonær i et av verdens største oljeselskaper.

Det er ingen grunn til å tro at Regjeringen ikke kjenner sitt eget rettslige handlingsrom. Når Staten først sier at den ikke kan styre Statoil, og så at den ikke vil styre Statoil, så er det fordi den ikke lyst til å si høyt hva slags verdier den indirekte styrer Statoil etter. Folketrygdfondets angrep på minoritetsaksjonærene fra WWF og Greenpeace viser at fondet foretrekker det slik. En paradoksal holdning fra et folketrygdfond, som nettopp bør ha et langsiktig perspektiv, og på tvers av internasjonal corporate governance for institusjonelle investorer. Uansett: Det er Regjeringen som majoritetsaksjonær som har makten i Statoil, og det er på tide at Regjeringen forteller oss hva den, på vegne av det norske folk, vil med selskapet. Les mer her.