Hva er tjæresand?

Statoil kaller tjæresand for oljesand og hevder at utvinning er ”bærekraftig og fordelaktig for lokalsamfunnet”. Les hvorfor Statoil tar feil.

Historien begynner i 2007 da Statoil for 12 milliarder kroner kjøpte North American Oil Sands Company, og rettigheter til tjæresandutvinning i et område på størrelse med Jotunheimen nasjonalpark, i Alberta, Canada.

Satsingen på tjæresand vakte stor oppsikt fordi Statoil inntil da hadde blitt sett på som et relativt ansvarlig oljeselskap.

Vi eier Statoil er et samarbeidsprosjekt mellom Greenpeace og WWF for alle som er medeiere i Statoil gjennom den norske stats eierandel på 67%, og som vil at deres stemmer skal bli hørt.

Fram mot Statoils generalforsamling 19. mai 2010 fremmet Greenpeace og WWF et forslag om å stanse Statoils satsing på tjæresand. Avstemningen over forslaget viste at aksjeeiernes motstanden mot tjæresand var tidoblet siden generalforsamlingen i 2009. WWF og Greenpeace fikk likevel ikke gjennomslag for sitt forslag da staten stemte mot forslaget.

Kampen er dermed ikke over og Vi eier Statoil fortsetter motstanden mot Statoils uakseptable tjæresandvirksomhet. Følg oss videre!

Tjæresand består av sand, slam, leire og ca. 10 prosent veldig tung og asfaltlignende olje (bitumen). Bitumen minner om tjære og derfor kalles denne blandingen tjæresand (eller oljesand).

Ved 9 grader celsius er bitumen i tjæresand ‘hard som en hockeypuck’.

Mottakeren er først og fremst transportsektoren i USA. Anslag fra Alberta Energy and Utilities Board vurderer at reservoarene i Alberta kan gi 177 milliarder fat olje dersom alt utvinnes. Canada produserer i dag mer olje enn land som De Forente Arabiske Emirater og Kuwait, og vil snart bli verdens fjerde største oljeprodusent.

Bitumen kan utvinnes i åpne dagbrudd eller under jorden (in situ). Ved utvinning i åpne dagbrudd skreller man av toppen av jordsmonnet (ned til 75 meters dybde), graver ut tjæresanden og vasker ut bitumenen. Ved in situ utvinning borer man seg ned i bakken for å få adgang til tjæresand som ligger mellom 300 og 800 meter under bakken. Deretter brukes damp og løsemidler for å skille ut bitumen og pumpe den opp til overflaten.

Frem til i dag har åpne dagbrudd vært mest vanlig i Canada, men omtrent 80 prosent av de gjenværende tjæresandreservene ligger dypt nede i bakken og må utvinnes med in situ metoder. Statoils tjæresandprosjekter benytter in situ metoder. Etter at bitumen har blitt utvunnet fra tjæresand må den gjennomgå en energiintensiv oppgraderingsprosess før den begynner å minne om råoljen fra Nordsjøen.

Totalt vil tjæresandutvinningen føre til enorme klimagassutslipp. I 2020 regner man med at utslippene vil være over 100 millioner tonn CO2; dette tilsvarer to ganger Norges utslipp.

Dersom alle planlagte lisenser blir utbygd, risikerer man at områder tilsvarende Norge sør for Sognefjorden industrialiseres og fragmenteres i små biter (50m*50m).

Utvinningen er svært ressurskrevende; store mengder vann og energi brukes i prosessen.

Forskere har påvist sammenfall mellom forurensing fra tjæresandutvinning og helseskader inkludert krefttilfeller blant urbefolkningen.